Leiekjørerne forsvinner
Mer enn 4000 bønder har sluttet med leiekjøring de siste tjue årene. Det utgjør rundt en tredjedel av alle som hadde leiekjøring som tilleggsnæring ved tusenårsskiftet.
Det er selvsagt ikke en utvikling som har oppstått i et vakuum. Den speiler resten av landbruket. Bøndene blir færre, bruka blir større og landbruket er i stadig endring.
Den første store endringen skjedde fra 70-tallet og fram mot tusenårsskiftet. Halvparten av bøndene forsvant, og med dem de fleste av bruka under femti dekar. Nå er vi godt inne i andre runde. I dag er det bruka under 100 dekar som blir borte, og vi er allerede godt i gang med å kvitte oss med bruk under 300 dekar. Samtidig blir det flere store bruk.
Færre leiekjørere, mindre maskinsamarbid
Da er det kanskje ikke rart at det også blir færre som velger å drive med leiekjøring. Det blir stadig færre små bruk hvor det er behov for å leie rundballepresse, og med større bruk har bonden der gjerne nok med å få egen avling i hus.
Statistikken bekrefter nedgangen i leiekjørere, men vi som reiser rundt og snakker med bønder, mener også å se at det har blitt mindre maskinsamarbeid naboer i mellom. Frykt for jordsmitte kan være en medvirkende årsak her. Vi ser det også i arbeidet med maskinleieprislista. Tallgrunnlaget for sololeie, altså leie av kun maskiner, begynner nå å bli så tynt at vi må vurdere om denne delen av maskinleielista skal være med videre.
I tillegg er det ikke til å komme forbi at prisene på traktor, maskiner og redskap de siste årene har steget mer enn den generelle inntektsveksten i landbruket. Resultatet er at vi fort kan få en selvforsterkende spiral i enkelte områder. Vanskeligere tilgang på maskiner, enten det er gjennom samarbeid, leiekjøring eller investering, gjør det krevende for de mindre bruka å drive videre når maskinene nærmer seg pensjonsalder.
Effektivisering ikke uten ulemper
Men selv om både leiekjørere og bønder blir færre, har ikke matproduksjonen falt. Landbruket har de siste femti årene hatt en effektivisering ulikt noen annen industri. Og for den enkelte bonde som ønsker å satse profesjonelt på landbruket, er det sjølsagt en fordel om ressursgrunnlaget på garden er stort nok til å forsvare nyinvesteringer.
Men følgene etter strukturendringene har ikke bare vært positive. Kulturlandskap gror igjen. Andelen leiejord har økt, med de utfordringene det har bragt med seg vedrørende manglende grøfting, jordpakking og lange avstander mellom teiger. Når bruka blir større og færre, blir det også lenger mellom kollegaene, og de lokale fagmiljøene svekkes.
I tillegg ser at vi nærheten til primærnæringen i befolkningen forsvinner. For femti år siden drev fire prosent av nordmenn et gardsbruk. For tjue år siden var det falt til halvannen prosent. I dag er dette tallet godt under en prosent. Når færre driver gard, blir også avstanden til matproduksjonen i befolkningen større. Kunnskapen om landbruket forringes, og fremmedgjøringen vokser.
