Grepene som brakte ham til avdråtts­toppen

Ole Westby, faren til Bjørn, var tidlig ute med både det ene og det andre. På 60-tallet bygde han plansilo, og så fort det kom finsnittere til landet var det en på garden. På 90-tallet ble fjøset bygd om til løsdrift med melkegrav med tandemstall. I 1997 gikk Bjørn inn i kompaniskap med faren, og tok så over garden seks år senere.

Siden har han gått fra 236 tonn kvote til tett oppunder 600 tonn (inkludert forholdstall). Han dyrker også såkorn på rundt 300 dekar. De første årene fôret han også opp okser, men det ga han seg med ettersom kvota vokste. Okser var det for lite penger i.

Drifta har vokst mye, men nå vil han ikke at den skal vokse mer. Han har det bra med tingenes tilstand, og skal drifta bli større, må han begynne å kjøre traktor på riksvegen og bygge på fjøset. Det vil han ikke, for det er dyrt.

Eldre fjøs

Du skulle kanskje tro at siden Bjørn er i avdråttstoppen, så har han et toppmoderne og splitter nytt melkefjøs. Det har han ikke. Fjøset ble satt opp i 1969, deretter utvidet i 1980, før det ble bygd om til løsdrift i 1995. Siden har det ikke skjedd store endringer innenfor fjøsets fire vegger. Riktignok har det kommet inn en robot. Den gled rett inn på plassen der melkegrava sto uten behov for noen større operasjon. I taket henger en skinnegående TKS EasyFeed. Innredningen ble byttet ut for et par år tilbake, og utover det er Bjørn godt fornøyd med melkefjøset.

– Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe med det, i hvert fall ikke slik prisene på fjøs har utviklet seg. Jeg synes virkelig synd på de som ikke har noe annet valg enn å bygge i dag. Prisene er helt ekstreme. Her har jeg alt jeg trenger, og betongen er fortsatt like fin, sier Bjørn.

Fjøset er fylt opp. Foruten ungdyravdelingen og kalvebinger, har fjøset 50 liggebåser og Bjørn har 50 kuer som melker. Han må øke produksjonen om han skal bygge nytt, og skal han øke produksjonen, må han på bygda etter mer leiejord. Den jorda vil da ligge et godt stykke unna garden, og det er han skeptisk til.

– Jeg har all jorda mi rundt garden. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er veldig heldig med arronderinga, men så fort jeg skal leie noe jord nå, må jeg kjøre mye traktor etter vei. Den jorda vil jeg da tjene langt mindre penger på enn den her hjemme. Da går det mye dekk og diesel, sier han.

Finsnitteren er gull verdt

Hos Westby har de snittet graset siden de første slepte Jaguar-snitterne fra Claas kom til landet på 80-tallet. Bjørn slår rundt 400 dekar tre ganger i året. Da Bedre Gardsdrift er innom i førsteslåtten, sitter kårkallen på sin faste plass bak rattet i den selvgående snitteren. Bjørn og en innleid kar kjører hver sin traktor med henger mellom snitter og plansilo. Og det er bra vi stikker innom akkurat denne dagen, for på formiddagen dagen etter begynner det å ryke kraftig bak ryggen på Ole mens han kjører snitteren. Han rekker å komme seg ut og ingen blir skadet, men Jaguaren brenner fullstendig opp.

Allerede til andreslåtten står det en ny, brukt Jaguar på garden. For graset skal snittes hos Bjørn. Det er det ingen tvil om. Han fôrer enkelt med snitta silo og kraftfôr, verken mer eller mindre. Til 100 liter melk bruker han 23 kg kraftfôr.

– Skal kua yte maks, må fôret være snittet. Jeg er spesielt glad i finsnitteren, for den er effektiv og gjør alt så enkelt. Det er den maskinen jeg tjener mest penger på. Det er jo mange som snitter fôret, men da gjerne i en fullfôrvogn bak fjøset. Vogna koster en million, og foran vogna står det en traktor som kanskje koster like mye. Samtidig brenner de opp over 100 000 kroner i diesel. Da er det mye enklere og billigere å snitte ute på jordet, sier Bjørn.

Tørt gras

Vi kjenner litt på graset før den gamle Jaguaren glafser det i seg. Det er tørt. Veldig tørt. Og det kan Bjørn bekrefte. Han vil ha det på mellom 50 og 60 prosent tørrstoff, langt tørrere enn læreboka sier.

– Da kan jeg kjøre 100 lass i stedet for 150. Jeg sparer tid, penger og jorda pakkes mindre. Du får heller ikke noe særlig med pressaft, og pressaft er tapt næring. En annen fordel er at fôret aldri klaker om vinteren. Kort sagt har du den samme næringa, men den veier mindre. Jeg vet det er mange rådgivere som mener jeg tar feil, men når kuene melker oppunder 12 000 liter i snitt, så er jeg fornøyd, sier han og fortsetter:

Dag Jøran byttet ut rundballer med finsnitter

– Det enkle er ofte det beste, tenker jeg, når jeg ser hvor mye penger og tid det brukes hos enkelte bare for å få gitt dyra mat.

11 850 liter i ytelse

Og nettopp dette med fôret mener Bjørn at er en stor grunn til at han får såpass mye melk ut av kuene sine. I 2020 ble han nummer åtte på avdråttstoppen, med rundt 11 850 liter. Han synes også han så et stort hopp i ytelse da han gikk over fra melkegrav til robot i 2013 (se BG nr. 2/2014). Nå melker kuene i snitt fire ganger om dagen i stedet for to. Han understreker også viktigheten av en tidlig og gjennomført tilvenning av kviger i roboten.

– Jeg får kviga gjennom roboten 20 dager før hun kalver, om morgenen og om kvelden. Hun skjønner etter hvert at her er det mat å få, og da legger hun til seg en rytme som sier at hun skal innom der jevnt og trutt gjennom hele dagen i håp om å få kraftfôr, sier han.

Kalvene står i en eldre del av fjøset sammen med en fôringsautomat. Den mener Bjørn han har spart mye tid og penger på. Nå får kalvene mat åtte ganger i døgnet, i stedet for to. I tillegg til at kalvene vokser raskere og har bedre helse, mener Bjørn at den store gevinsten med automaten nettopp er tidsbesparelse. Kalvene trenger selvsagt tilsyn, men fôringa går av seg selv.

Bjørn er også på hugget når det gjelder brunst. Den må oppdages umiddelbart, mener han. Han trekker fram grisebøndenes uttrykk om «tomdager». Kvige eller ku skal ikke gå tom i brunsten. Inseminering må skje med en gang.

– Jeg synes ikke det er så vanskelig å gjøre det bra med ku som mange vil ha det til iblant. Det jeg mener er viktig, er interessen. Det gjelder for så vidt om du er snekker, journalist i Bedre Gardsdrift eller melkebonde. Er du over snittet interessert i det du driver med, vil det gå bra med deg, sier han.

Melker året rundt

Det hjelper også på avdråtten at kuene har tilgang til roboten året rundt. 1. mai åpner Bjørn ei dør på baksida av fjøset. Da kan kuene gå ut på et større beite rundt garden om de vil, og gå inn igjen om sola skulle steike for mye. Døra lukker han 1. oktober.

– Dyra må få velge selv. Mitt inntrykk er at kuene liker å være ute når vi mennesker liker å være inne, og motsatt. Om det er sol, vil de heller være inne i fjøset og spise snitta silo, sier Bjørn.

Ungdyra får derimot kose seg på beite lengre unna garden, oppe i skogkanten.

De siste årene har ikke Bjørn fylt kvota fullstendig fordi han er midt i en omstrukturering i fjøset. NRF skal byttes ut med Holstein. Men hvorfor?

– Jo, da tjener jeg nesten en halv million kroner mer enn det jeg gjør med NRF. Du trenger bare å mate Holstein, så melker den 10 000 liter. Er du ekstra interessert, klarer den 12 000 liter. Og jeg er ekstra interessert. Og det er altså med ganske enkel fôring, kun kraftfôr og silo, ikke 100 gram av ditt og 100 milliliter av datt, sier melkebonden.

Bjørn mener Holstein er ei sterkere ku med bedre jur og spener enn NRF.

Såkorn som avveksling

Men det går ikke kun i ku på Rustad. 300 dekar blir sådd hver vår og tresket hver høst. Bjørn er såkornprodusent for Strand Unikorn, og har de siste årene dyrket seksradersbygg av sorten Rødhette. Nå er han over på en ny sort kalt Bredo.

Han mener selv det ikke er mye ekstraarbeid med å være såkornprodusent kontra det å produsere korn til mat eller fôr. Floghavre har han ikke, og han har heller aldri sopp i åkeren. Det mener han skyldes vekstskiftet som er tre år gras etterfulgt av tre år med korn. Med bygg flere år etter hverandre skulle vi tro det kunne oppstå noe sopp-problematikk, men det er fraværende, ifølge bonden. Å sprøyte mot sopp er det flere år siden han gjorde sist. Bjørn bruker heller nesten ikke noe kunstgjødsel i kornproduksjonen, kun 10-12 kg med 27-0-0 ved såing. Før det har han hatt på 4-4,5 tonn kumøkk.

– Bygget er veldig glad i kumøkk. Jeg stråforkorter en gang, og har veldig sjelden legde, sier Bjørn, som mener kornet er en fin avveksling fra ku og fjøsstell.

Enkelt og effektivt

Utover det å være interessert, mener Bjørn det er viktig å ikke komplisere drifta unødvendig. Han er opptatt av å ikke bruke penger på ting som kan løses enkelt og å utnytte de ressursene garden har. Hadde han ikke hatt ku, hadde han ikke drevet med korn. Kugjødsla er vital, mener han. Arronderinga er perfekt for å legge graset i plansilo i stedet for å presse i rundballer, og han har regnet seg fram til at han sparer 200 000 kroner årlig i utgifter til plast.

Bjørn teller ikke arbeidstimer i løpet av et år, men anslår at det er mot det dobbelte av en normal ni til fire-jobb. Da er det viktig at ting løses effektivt, og da er han ikke redd for å bruke penger. Fôringsautomaten kostet rundt 100 000 kroner, men den mener han at han tjente inn raskere enn melkeroboten. Og melkeroboten mener han at han tjente inn på to år takket være høyere avdrått og fire timer arbeidstid spart hver dag. En selvgående snitter er langt fra gratis, men også den mener han at tjener seg inn raskt kontra det å ha rundballepresse, rundballeplast og fullfôrvogn.

– Ja, jeg synes egentlig at jeg gjør det bra. Å klage på at det går dårlig tror jeg ikke at jeg har gjort. Jeg tror at om jeg hadde følt det gikk dårlig, så hadde jeg begynt med noe annet. Men det skal også sies at jeg har ei kone som jobber utenom og bidrar. Det hjelper på, sier Bjørn.

Regnskapstallene for Rustad gard og snittbruket fra Nibios driftsgranskinger finner du i bladet eller i PDF-utgaven i arkivet.

Ole og Aino byttet ut mjølkekua med ammeku- slik gikk det med økonomien

GARDSANALYSE: Ole og Aino drev mjølkeproduksjon der begge jobbet fulltid på garden. Nå har de ammeku, og Ole må jobbe ved siden av. Likevel angrer de ikke.

Elho Cobra 7710T:
Traktordrevet finsnitter

Store plansiloer og selvgående finsnittere er i vinden. Er det mulig å spare noen millioner ved å velge en finsk traktordrevet utfordrer?

Små tiltak ga stor dyrevelferd

– Dette er individer som produserer for meg, da må jeg også gjøre en best mulig jobb for dem, sier Børge Hegstad. Han driver en mellomstor melke- og kjøttproduksjon med vekt på dyrevelferd.