Bygningen på illustrasjonsfotoet er ikke relatert til saken.
Foto: Sesselja Bigseth
LEDER: «De tok et modig valg. Mjølkeproduksjon eller restaurantdrift. De valgte det siste.»
Ordene er hentet fra pressemeldingen i forbindelse med
utdeling av Bygdeutviklingsprisen i Møre og Romsdal. Vi skjønner intensjonen er
god, men både formuleringen og utnevnelsen kommer med en bismak for oss som jobber
for et levende landbruk.
Trenger mangfold av bønder
Bygdeutviklingsprisen er et fint initiativ som ynder å
løfte fram gardbrukere som tenker utenfor boksen og finner nye måter å skape
nye inntekter fra garden. Mange steder rundt omkring blir lokale råvarer
foredlet på stadig nye måter, og det vokser fram en ny matkultur baserte på
norske produkter. Men skal vi fortsette å ha dette mangfoldet må vi også ha et
mangfold av bønder.
Dette er ikke til forkleinelse for vinnerne. De jobber
for å løfte fram bygda og landbruket på sin måte. Og vi vet hvor krevende det
kan være å opprettholde gardsdrifta.
Et vemodig valg
Og nettopp derfor er det vanskelig å svelge begrunnelsen
om et modig valg fra juryen. Det er sjelden et modig valg å legge ned drifta. Det
er snarere et vemodig valg. Mange opplever at det krever mye mer mot å stå i
det og fortsette når både tall, tid og politikk forteller at det ville vært
lettere å gi opp.
Vi som ser de nesten daglige innleggene på sosiale medier
om fjøs som tømmes og dyr som forlater garden for siste gang, vi vet at det
ikke er mot som ligger bak. Det er mismot. Det er resignasjon. Det er sorg over
å være den som må legge inn årene på familiegarden. Det er sårhet over å se et
livsverk bli avsluttet før tiden.
Og for mange er det også en lettelse, en bør som blir
løftet av skuldrene, over endelig kunne jobbe under mer ordna forhold og med en
lønn du kan leve av.
Det er ikke modig å gi opp drifta. Det er modig å våge å
fortsette.
Bonden fortjener heder og ære
Vi heier på restauranter som vil bruke lokalproduserte
råvarer, for all del. Men vi heier enda mer på den enkelte bonde der ute som
står opp hver dag, trosser økonomisk usikkerhet og stadig færre kollegaer rundt
seg, og som går ut og gjør det som må til for at hver enkelt av oss skal ha mat
på bordet.
Det er de som fortjener heder og påskjønnelse.