Skogen er ikke "vår",
den er noens
Norge er et av få land med allemannsrett. Dessverre er det en del som tror at allemannsretten dermed betyr at skogen er «vår».
Med jevne mellomrom dukker det opp artikler i lokalaviser, spesielt i litt mer urbane strøk, om misnøye knyttet til hogst. Noen misliker hogst eller markberedning og grøfting i etterkant. Andre er imot alle former for tiltak i skogen. Det blir fort rabalder når skogsmaskinene durer inn i bynære strøk for å rasere «skogen vår».
Allemannsrett betyr ikke allment eierskap
For det er fort gjort å tenke at skogen tilhører oss alle. Norge er et av få land med allemannsrett. Det gir folk rett til fri ferdsel til fots eller ski i utmark. Dessverre er det en del som tror at allemannsretten dermed betyr at skogen er «vår». De har lett for å glemme at allemannsretten kun gjelder dersom de opptrer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet ovenfor dyreliv, miljø, og ikke minst grunneier.
Strenge krav til skogeierne
Ja, det kan se brutalt ut etter ei skogsdrift. Samtidig har skogbruket aldri hatt strengere krav å følge. Grunneieren har et stort ansvar. Det har også skogbrukslederen og utførende entreprenør. Gjennom blant annet PEFC Skogstandard skal alle involverte ta hensyn til og ivareta miljø og artsmangfold. Det gjør at det går mer tid under både planlegging, tiltak og etterarbeid.
Mange skogeiere er opptatt av å ivareta naturen på best mulig måte, og de strekker seg ofte langt i form av forebyggende tiltak, kvistrydding eller ved å sende inn ei gravemaskin i etterkant for å pusse spor. De færreste ønsker å rasere et landskap.
Mange hensyn å ta
Men det er ikke lenger bare miljøkrav og arter å forholde seg til. Nå skal du også ta hensyn til at andre mennesker bruker skogen som et rekreasjonsområde, til naturopplevelser, tur med hunden, skiløyper, diskgolf og mer.
Når du tar slik hensyn i enhver sammenheng, går det ut over effektiviteten. Dermed blir også økonomien dårligere. Både administrasjonskostnader og driftspriser blir påvirket, og skogeieren er en av de som sitter igjen som taperen. I sammenhenger der vi snakker økte utgifter og merkostnader er skogen helst «din», altså skogeierens. Da er ikke turgåerne så opptatt av at skogen er «vår».
Som skogeier har du ansvaret for å forvalte eiendommen på best mulig måte, men hvor mange økonomiske kameler skal du måtte svelge for å tekkes storsamfunnet? Selv om mange skogeiere strekker seg langt for å ivareta alle behov hos andre som bruker skogen, virker det ikke som om folk flest unner skogeieren så mye tilbake.
