Men tilbake til sakens kjerne som var omgraving av myr så spør en erfaren entreprenør til råds. Da mener jeg fortrinnsvis en som er godt opp i åra så han faktisk har gravd om ulike myrteiger og sett hvordan resultatet blir. Betal han gjerne noen kroner for å bli med deg og vurdere feltet, men det hadde kanskje vært en fordel å gravd opp et høl eller to i myra først, gjerne 3 meter dype eller til du treffer på annen masse. Det er nemlig stor forskjell på myrene hvordan massen endrer seg nedover, og det er ikke sikkert omgravingen har særlig effekt. Er myra fullt kjørbar i dag, eller er det snakk om nydyrking? Hvis det øverste laget består bare av mose og har konsistens omtrent som den billigste torvstrø man kjøper på hagesenteret så er den vanskelig å dyrke i. Den kan bli så tørr om sommeren at den blåser rett og slett bort, og frøkorn og røtter blir liggende i dagen. Er det svartere, feitere jord nedi så er det en fordel å få gravd om myra så du får tak i den mere omdannede jorda. Men det er slett ikke sikkert myra blir mere kjørbar av dette, kanskje tvert imot. Har du gravd og romstert mye i massen så er den også vanskelig å grave drensgrøfter i med godt resultat de første årene. Du bør helst akseptere et par-tre sesonger med tvillinghjul og fastkjøringer til myra får pakket seg litt sammen. Graver du drensrør med svært lite fall og myra synker ujevnt så blir fallet i grøfta ødelagt, og du lager blauthøl på jordet så alt må dreneres på nytt.

Selve prinsippet med å grave om myr er forsåvidt enkelt men man må legge opp arbeidet så det blir minst mulig håndtering av massene. Tenk deg at du skal spa om et lite blomsterbed. Enten kan du ta opp en full spade, snu den, og slippe den nedi på samme stedet men så og si opp-ned. Dette klarer du ikke i en operasjon med gravemaskin. Da må du først grave opp et høl og så skyve massene nedi igjen så de blander seg. Absolutt all massen må da håndteres to ganger. Minst... Ellers så kan du legge jorda fra den første spaden til side, og så legger du hvert nytt spadetak nedi hølet etter den forrige spaden. Det er som regel slik man gjør det med gravemaskin, som jeg beskrev det i det første innlegget mitt lengre opp. Metoden med å grave opp myra i lange teiger kan godt sammenlignes med å pløye. Det første plogskjæret legger jo massen opp på upløyd mark, men deretter legger hvert skjær massen opp-ned i fåra etter det forrige skjæret. Utfordringen er å få plass til all massen fra den første stripa man graver opp. Det er jo veldig enkelt hvis man skal forlenge et eksisterende jorde, men på et nytt felt kan det by på problemer. Det kan også være litt vanskelig å få gravd opp de siste 5-10 meterne av hver teig for da får man ingen steder å gjøre av hverken massen eller graveren. Det blir omtrent som å male seg inn i et hjørne. En ting er i allefall sikkert, og det er at jo større maskinen er jo fortere går det. Det er ikke bare fordi skuffa blir større. En større maskin er tregere i bevegelsene, spesielt på svingen og graver langt færre skuffer pr time enn en mindre maskin. Men rekkevidden blir så mye lengre, så du kan grave bredere teiger om gangen.
Hvis myra er svært blaut så blir det et problem at den massen du legger fra deg kommer glidende tilbake mot grøfta du graver opp. Lengre rekkevidde gjør at du får lagt myra lengre fra deg og problemet avtar. Er myra tørr nok, eller har passe med tele så kan du våge deg nærmere kanten på den forrige grøfta og du får slengt myra lengre innpå det forrige feltet. En større maskin er tyngre og må kanskje stå både en og to meter lengre unna grøfta. Men det blir allikevel forholdsvis bedre siden rekkevidden øker med langt mere enn de to metrene. Det er ikke godt å si hvor stor skuffe maskinen klarer å håndtere, det spørs på hvor tung massen er. Før i verden var tommelfingerregelen i grus og stein at maskinvekten i tonn x 50 = skuffevolumet i liter. På en 20 tonns maskin var det dermed passe med en skuffe på 20 x 50 = 1000 liter. Nådagens maskiner er sterkere så det er sikkert mulig gå opp 20%. Tørr myr veier neppe mer enn 200-300 kilo pr kubikkmeter, men er den våt så er det omtrent et tonn. Det er jo allikevel mye lettere enn grus. Men man er helt avhengig av at maskinen greier smekkfull skuffe på strak arm. Ellers får man ikke utnyttet rekkevidden. Jeg mener at skal man sitte i ukesvis og øse myr så lønner det seg å optimalisere størrelsen på skuffa. Prøv et par-tre stykker hvis mulig. Man kan si at er skuffa for stor, ja så får man la være å ta den så smekkfull når man arbeider lengre unna seg. Men det blir jo flere hundre kilo med jern å svinge hit og dit i fånytta for hver eneste skuffe. Det koster både tid og diesel. Myra er lett å grave i, så man kan velge en forholdsvis spinkel skuffe for å spare vekt. Sveis gjerne på en lengre leppe på den, kanskje over de eksisterende tennene, og bygg på kantene litt, så du får med deg to-tre trillebårer ekstra for hvert hiv. Det gjør virkning i løpet av mange dager. Og få av rotortilten hvis det er mulig! De største maskinene har som regel ikke rotortilt. Men hvis den har det så er det også mange hundre kilo i fånytta som man ikke trenger for å snu myr!

Bulldozeren var jo den første anleggsmaskinen som ble utbredt. Det kom mange dozere som Marshall-hjelp etter krigen. De brukte jo den til alt mulig, man lastet til og med grus med bulldozer ved å skyve grusen på en rampe så den raste ned på lastebilen. Og på østlandet hvor det er mye morenemasser ble mesteparten av nydyrkingen gjort med bulldozer helt til midten av 80-tallet. Pluss all bakkeplaneringen av leirjorda i Kløfta-området og Trøndelag. Gravemaskiner og hjullastere overtok gradvis bulldozerens oppgaver fra midten av 60-tallet. På mindre veianlegg forsvant ofte dozeren før 1980. Hjullasterne eller veghøvlene var blitt så kraftige at man like gjerne planerte ut massen mellom hvert lastebillass med dem. Hjullasteren er raskere og mye mere anvendelig til andre oppgaver i området, ikke bare å planere ut. Det blir også bedre komprimering i fyllinga hvis man skyver ut med hjullaster, bulldozeren har for lavt marktrykk så den greier ikke å klemme lufta ut av naturlig morenegrus. Da blir det mange flere timer med komprimeringsvalse i stedet. De siste årene har bulldozeren kommet fram igjen på større veianlegg. Det skyldes delvis at det er tomt for naturgrus snart overalt og man bruker mere sprengt fjell som fyllmasse. Sprengstein er også mye mere stabilt for telehiv og synking siden den ikke suger opp vann. Kapasiteten på transportutstyret (lastebiler med henger eller dumpere) har økt så voldsomt de siste 20 årene at det er kun en dozer som greier å holde unna på tipp med sprengstein. Hjullaster på steintipp er også utsatt for punkteringer. Dozeren tråkker derimot ned de skarpeste steinene med beltene så man minsker risikoen for skader på dekkene til lastebiler og dumpere. Innføringen av laser og GPS har også gitt nye muligheter for dozeren siden fyllingene er ferdig planert i eksakt høyde med en gang og trenger lite etterjustering. At det brukes lite dozer til dyrking nå for tiden har flere årsaker. Jeg tror mye av grunnen er at de gamle gubbene som var vant til at dozeren var hovedmaskinen er blitt borte. Dyrking på myr var også et typisk vinterarbeid for dozer, og når det ble mindre og mindre av både dyrking og planering så kunne ikke entreprenørene ha dozere lengre. Dyrking utføres som oftest av mindre entreprenører, og de sleit ofte på den gamle dozeren til både den og føreren var helt utslitte. Da ble det aldri kjøpt noen ny dozer.

Jeg skal ikke si noe om tidsbruken pr dekar for det varierer enormt etter hvor dyp myra er, og hvor bløt den er. Men jeg vil forklare en fremgangsmåte vi brukte før i tida.
Jeg kan tenke meg at myra var kanskje 2-3 meter dyp og det var sand under. Noen få steder faktisk fjell. Vi gravde opp myra i 5-6 meter brede striper om gangen, ned til sandlaget. (Bredden på stripa avhenger av rekkevidden på gravemaskinen.) Når vi grov den første stripa, så la vi opp myra i en lang sammenhengende ranke inn på det eksisterende jordet så den fikk renne av seg vannet. Når vi begynte på neste stripe så grov vi bare den myra uti den forrige stripa. Det var om å gjøre å få skrelt av den øverste halvmeteren , med mosen og det meste av røttene og få den ned i bunnen på grøfta, så vi var kvitt dem for godt. Var telen passe tykk så gikk dette nesten av seg selv, du rev opp digre blokker med frossen myr og veltet dem ned i grøfta ved siden av. Det kan komme opp stubber og tømmerstokker dypt nedi, de kan man ofte la ligge i grøfta så man slipper å håndtere dem. Myra som lå i bunnen var mest omdannet til jord og ble lagt øverst. Så tok vi opp sand fra bunnen og fordelte den litt utover på toppen av det igjen. Og vi prøvde også å få lagt endel sand på siden av massen. Dette siste sandsjiktet er litt vanskelig å forklare, men det blir omtrent som å smøre krem oppå toppen og nedover eine sida av ei bløtkake. Når neste teigen blir gravd og lagt inntil denne igjen, så blir det et lag med sandholdig myr som ligger på skrå ned mot myrbunnen for hver teig som er gravd. Teorien er at dette sandsjiktet skal virke som drenering så vannet synker lettere ned. Jo smalere teiger man graver, jo flere slike stående sandvegger blir det utover jordet. Slik fortsatte vi i striper over hele feltet. Til slutt måtte vi ta fatt på den myra som ble gravd opp første gangen, og lå i ranke langs kanten. Teoretisk sett så skal jo den massen fylles nedi den siste grøfta man graver. Så spørs det, hvor langt er det tvers over myra? Hvis det ikke var langt over så brukte vi bulldozer og skjøv myra tvers over jordet. Det beste var å grave litt tidlig på vinteren, og så komme igjen senere på vinteren med bulldozer. Var det blitt nok tele til å bære en stor dozer så skyver man utrolig mye myr foran dozeren hvis man kjører i den samme renna flere ganger. Myra som har ligget i ranker har mistet vannet og er relativt lett. Ellers kan man kjøre myra over til den andre siden med dumper eller lastebil. Det går også an å transportere myra med hjullaster med ei skikkelig stor skuffe. Av den typen man laster flis med. Men skal man kjøre mange hundre turer så bør man slodde seg noen veier over myra i snø og mose og la dem fryse til så man kan kjøre fort.
Ofte er det ønskelig å opprettholde en dyp bekk eller kanal langs kanten, og da kjører man ikke all massen uti igjen, men fyller bare delvis igjen og planerer resten utover.
Denne fremgangsmåten betinger at det er sand eller fin morene å få tak i i bunnen. Er myra bløt så må man grave kanaler rundt den et år eller to i forveien for å få ut endel vann. Og det er en stor fordel å gjøre det om vinteren når det er passe tjukk tele, og det har man heller liten kontroll på..... Er myra dyp så blir det så mye maskintimer at jeg tviler på at dette er lønnsomt. Det er ikke utført mange dyrkingsprosjekt av denne typen de siste årene men det var mye av det på 70- og 80-tallet. Uansett så må man ordne seg så man ikke må håndtere all massen to ganger. SKal man først grave og så fylle igjen så blir det to håndteringer av hele myra. Kan man fylle igjen den forrige kanalen når man graver den neste så blir det bare en håndtering, bortsett fra den aller første teigen som må transporteres tvers over hele feltet.
Hva er så vitsen med å grave om myra? Man blir kvitt torva , stubbene og røttene som er på toppen. Man får opp den eldste myra som er mer lik matjord. Og all gravingen punkterer de tette sjiktene som ligger i myra. Ellers ligger det jo lag på lag omtrent som i ei bløtkake, kanskje et tettere lag med leire i som stenger vannet så det ikke synker ned. Får man punktert sjiktene så synker vannet ned. Men man er avhengig av å ha en skikkelig kanal rundt hele feltet så man får senket grunnvannet, og det ikke kommer sigende inn vann fra utkantene.

Ja, det er ikke Ad-bluen i seg selv som reduserer drivstofforbruket. I noen av de forrige innleggene høres det ut som at det er tilsetning av dette ureastoffet som sparer diesel. Forskjellen er at en motor med resirkulering av eksosen får en mere ugunstig forbrenning og derfor bruker mere diesel. En motor med katalysator og Ad-blue kan stilles inn slik at den bruker mindre drivstoff, men ikke oppfyller eksoskravene. Og så tar man hånd om eksosen i en katalysator etterpå. Men en klar ulempe med ad-blue er at det er mange feilkilder i systemet og man er garantert å få trøbbel med det. Personlig fatter jeg ikke vitsen med så strenge eksoskrav på f.eks. skurtreskere. En tresker går så få timer i året at ad-blue-væsken helt sikkert vil krystallisere seg i løpet av vinteren og sommeren, og så blir det bare trøbbel til høsten. Slike sesongmaskiner burde vært unntatt fra de nyeste, strengeste kravene. I løpet av skurtreskerens liv så sparer ikke Tier 3-kravet atmosfæren for så mye forurensning, som det man skaper med å produsere, distribuere og vedlikeholde dette systemet. Skal det skiftes komponenter på maskinen hver sesong, som er produsert i andre land og må distribueres rundt omkring i verden, og man må kjøre flere turer frem-og tilbake med servicebil, da er vinningen gått opp i spinningen uten tvil.

Anleggsmaskiner kan du også reparere mye på uten godkjenning. Det er ikke noe som heter "godkjent anleggsmaskinverksted". Men du må være klar over at det er endel komponenter som ikke er lov til å tukle med på anleggsmaskiner, fordi det er en sertifisert maskin. Noen komponenter kan f.eks. ikke sveises men må skiftes. Skjer det en ulykke fordi du har reparert en slangebruddsventil og gjort noe feil så ligger du tynt an. Om ei graverskuffe faller av maskinen fordi du har gjort en tvilsom sveising på et hurtigfeste, så ville ikke jeg vært i dine sko. Da er det bedre at en "autorisert" servicemann fra Volvo eller CAT har gjort den samme blemma, for han har et stort apparat i ryggen så han blir ikke stilt til ansvars personlig.

Det samme gjelder forsåvidt på lastebiler, men der er det jo mye strengere. Stort sett kan du reparere så mye du vil på komponenter som ikke angår sikkerhet eller miljø / utslipp. Bremser og styring skal du ikke røre, i så fall skal du ta det som lønn fra entreprenøren de timene du skifter bremsebånd på en lastebil, og ikke fakturere han for jobben. Da er det hans eget ansvar og ikke ditt. Men i det mekaniske drivverket og i påbygget på lastebilen er det egentlig fritt fram. Mellomaksler, stikkaksler, kardanger og navreduksjoner. Sveising i dumperkasser, elektrisk lysopplegg, hydraulikk på tipp...... Pluss alt som rives filler av på en anleggsbil som skjermer, skvettlapper og støtfangere. Dette blir det mye timer av i året og hvem som helst kan gjøre det. Autoriserte verksteder som er redde for konkurranse kan kanskje true med å anmelde deg men de kommer ingen vei med det så lenge du ikke rører bremser, styring og hjuloppheng, og det som har med eksosutslipp å gjøre.